Måned
Kalenderenhet utenfor SI · størrelse: tid
Måned og måne er hos oss samme ord med ulik ending — måneden er bokstavelig talt det månen måler opp. Slik er det i hele familien: dansk måned og måne, svensk månad og måne, tysk Monat og Mond, engelsk month og moon. Russisk har ett ord for begge deler: месяц er både måneden og sigden på himmelen. Likevel står det bak dette felles ordet nå to forskjellige ting: den astronomiske måneden på 29,53 døgn og kalendermåneden, som for lengst har sluttet å se på månen.
01 · Definisjon
En måned er et tidsrom som omtrent svarer til én runde av månens faser. Noen eksakt verdi har den ikke: lengden avhenger av hvilken måned det er snakk om. I kalenderen løper den fra 28 til 31 døgn, hos månen er den 29,530589 døgn, og i en kontrakt iblant blanke tretti. Enheten hører ikke til SI og står ikke engang på lista over enheter utenfor SI som får brukes sammen med det.
Månen alene har fem måneder, alle av ulik lengde, fordi hver av dem teller tilbakekomsten til noe forskjellig: til sola (synodisk, fasene), til samme stjerne (siderisk), til perigeum (anomalistisk), til baneknuten (drakonitisk), til vårjevndøgnspunktet (tropisk). Bare den første kan ses med det bare øyet, resten leses av instrumenter — og hver trengs til sitt.
Lengst er den synodiske måneden, og grunnen er denne. Månen går rundt jorda på 27,32 døgn, men i mellomtiden har jorda selv tilbakelagt omtrent en trettendedel av banen sin. For at sola, jorda og månen skal stå på linje igjen, må månen gå ytterligere to døgn og litt til. Dette er fasenes måned — den som hver eneste kalender i verden er bygd på.
Kalenderen måtte rives løs fra månen på grunn av et enkelt misforhold. Tolv månemåneder blir 354 døgn, solåret 365. De elleve døgnene som blir til overs, lar seg ikke dele bort: enten vandrer månedene gjennom årstidene, eller så skytes en trettende inn med noen års mellomrom, eller så oppgis månen. Alle som førte kalender måtte velge én av tre.
Standen til høyre lar deg se dette veiskillet: seksti år fram og fire kalendere å velge mellom.
La oss ta kalenderens niende måned og se hvor den havner på seksti år. Den blå linja er årstiden, den kobberfargede månefasen. Dra i årsglideren og se hvilken av de to en gitt kalender velger å holde — og hva den betaler for valget.
Månen går rundt himmelen på 27,32 døgn. Men i mellomtiden har jorda flyttet seg videre langs sin egen bane, og månen må gå et stykke til for at sola skal stå på samme sted igjen. Det stykket er drøye to døgn — derfor er den måneden øyet ser, fra nymåne til nymåne, lengre enn den som måles mot stjernene.
02 · Omregning
Skriv inn en verdi — bladet regner den om
Måneden tar ingen forstavelser, men forvirring mangler det ikke på likevel. En frist på «seks måneder» er ulikt antall døgn alt etter når den begynner: fra 1. januar blir det 181 døgn, fra 1. juli 184.
Den tredje tabellen handler om måneden i kontrakter og i medisin. Der husker ingen månen: en måned er tretti døgn, eller fire uker, eller «samme dato i neste måned, og finnes ikke den datoen, den siste».
Februar er ikke kort fordi Augustus tok en dag fra den til sin egen måned. Den versjonen dukker ikke opp før på 1200-tallet, hos Sacrobosco, og i de romerske kildene står det ingenting slikt. Grunnen er enklere: i den gamle kalenderen sluttet året med februar, og de ekstra dagene ble skjøvet inn nettopp ved slutten av den. Februar sto sist i køen — og fikk minst.
| Merknad | |||
|---|---|---|---|
| {u} | {name} | {value} | {note} |
03 · Størrelsesordener
fra én nymåne til metonsyklusen04 · Måleinstrumenter
Hva man fanget nymånen med
Et bein eller en pinne med et hakk for hver natt og et eget merke ved fullmåne. Slike karvestokker er de eldste telleredskapene vi kjenner — eldre enn skriften, eldre enn jordbruket. Det de holdt rede på, var den eneste normalen måneden noen gang har hatt: noe man kunne peke på oppe på himmelen.
I århundrer noterte skriverne hvilken kveld den unge sigden først kunne ses. Av disse nedtegnelsene kom månedens lengde, og av dem metonsyklusen: nitten år, hvoretter månefasene vender tilbake til de samme datoene. Iakttakelsen var instrumentet, og arkivet var hukommelsen dens.
En månefaseviser i et mekanisk ur. Et hjul med 59 tenner er to måneder på 29,5 døgn, og en vippearm skyver det én tann om dagen. Feilen er omkring 44 minutter i måneden — halvannet døgn på et århundre. Den som ville ha det bedre, skar et hjul med 135 tenner: det bommer med et døgn først etter 122 år.
I dag iakttar ingen nymånen: den beregnes tiår i forveien med sekunders nøyaktighet. Efemeridene tar hensyn til dragningen fra sola og planetene, til tidevannsbremsingen, til banens presesjon. Måneden måles fortsatt — bare ikke lenger med øyet.
05 · Skriveregler
mo, mnd. og en dato uten måned
Noe SI-symbol har måneden ikke. Tekniske tekster skriver mo, norsk «mnd.» med punktum, russisk «мес» uten. Store M er opptatt av mega, og mol tilhører molet — desto større grunn til ikke å forkorte mo ytterligere. I datoskriving etter ISO 8601 er måneden det midterste sifferparet, og en dato uten måned er ingen dato: 2026-15 betyr uke femten, ikke den femtende dagen.
En egen plage er å legge sammen måneder. «31. januar pluss én måned» har ikke noe entydig svar: loven sier februars siste dag, altså 28. februar — og tilbake kommer man ikke, for 28. februar minus én måned gir 28. januar. Regnestykket kan ikke snus, og alene det skiller måneden fra enhver enhet med fast lengde.
06 · Naboenheter
Måneden står mellom uka og året, og begge skjøtene er skjeve. I en måned går det 4,35 uker. På et år går det 12 måneder — men bare fordi året ble delt på tolv, ikke fordi noe i naturen sier det. Det eneste eksakte forholdet måneden har, er det til den gregorianske syklusen: 4800 måneder blir 146 097 døgn.
1/4,35 måned
i gjennomsnitt 30,44 døgn
nøyaktig tolv måneder
Det er på disse elleve døgnene at verdens kalendere skilte lag. Den islamske henter dem ikke inn, så månedene der vandrer gjennom årstidene; den jødiske og den kinesiske skyter inn en trettende måned og holder begge linjene samtidig; den gregorianske slapp månen og beholdt årstiden. Tre svar på ett eneste regnestykke.
07 · Historisk del
Slik ble måneden revet løs fra månen
Den eldste romerske kalenderen hadde ti måneder og 304 døgn, og de to vintermånedene hadde rett og slett ingen navn — den tida ble ikke talt. Navnene har overlevd regnestykket: september var faktisk den sjuende, oktober den åttende, og forskyvningen vi lever med, er sporet etter to måneder som seinere ble skjøvet inn foran.
Numa førte året opp til 355 døgn og innførte skuddmåneden Mercedonius, som pontifexene kunngjorde etter eget skjønn — tjueto eller tjuetre døgn, slik de bestemte. Siden årets lengde hang på prestekollegiet, hang også embetsperioder og forfall på gjeld av det.
Kalenderen hadde drevet tre måneder fra årstidene, og Cæsar førte den tilbake i ett slag: i år 46 før vår tidsregning fikk året 445 døgn. Det ble husket som forvirringens år. Fra året etter hadde månedene sine nåværende lengder, og skuddagen ble lagt til hvert fjerde år.
Versjonen om at Augustus tok en dag fra februar for at måneden hans ikke skulle være kortere enn Cæsars, ble funnet på av Sacrobosco i 1235, tolv århundrer etter hendelsene. Den er pen, den er lett å huske, og den står i annenhver skolebok. De romerske kildene sier ikke et ord om den.
En enhet som forlot det den målte
Uka har aldri hatt noe naturlig grunnlag. Måneden hadde det — og gikk fra det. Månen står der, fasene er som de var, men enheten som bærer navnet deres sluttet for lenge siden å telle dem. Av alle måleenheter er dette den eneste som forlot nettopp det den ble laget for.
For øvrig er heller ikke månens egen måned konstant. Sola og planetene drar den litt til side, tidevannet bremser jorda, og verdien driver med hundredeler av et sekund per århundre. På femti år blir månemåneden omkring 0,02 s lengre. For kalenderen er det ingenting; for varsling av formørkelser er det en korreksjon man må dra med seg.
Katalog · måleenheter
Et datablad for hver størrelse
Sju SI-basisenheter, tjueto avledede med egne navn og størrelser utenfor systemet, som verken teknikken eller kalenderen klarer seg uten.